 |
| Innflyvningen til Kabul er den mest spektakulære jeg har sett |
Jeg kom til Dubai fra Kabul i går. For en kontrast! Jeg har så masse å skrive om, men det er så vanskelig å starte. Jeg har for mange inntrykk, for mange ord.
Så kanskje jeg bare skal starte bakfra. På flyturen fra Kabul til Dubai: Jeg satt ved siden av en liten afghaner. Han spiste en appelsin og gav halvparten til meg. Jeg prøvde å takke høflig nei, men han sa: "it's from my country, mam"
Jeg var egentlig ikke interessert i småprat. Spesielt ikke på dårlig engelsk. Det er et antiklimaks å sette seg på flyet etter en uke i Kabul. Jeg var stup trøtt, vondt i hodet, sliten... Følte meg nesten fyllesyk. Hodet var helt tomt, eller sannsynligvis alt for fullt. Men en liten afghaner som er ute og flyr for første gang vil gjerne snakke og det var bare å høre etter og prøve å forstå. Og sånn gikk det til at jeg fikk en ny venn.
Khan er 21 år gammel og han har verken foreldre eller søsken. Han vokste opp hos en venn, men nå hadde mora i huset kastet ham ut fordi han hadde "chattet" med en jente på Facebook. "My friend's mother has no love for me" sier han. Han husker ikke foreldrene sine (som begge er døde) og har heller ingen bilder av dem, men han tror at om han hadde møtt dem igjen, ville han ha kjent dem igjen. "Sometimes I miss them", sier han.
Han og vennen han har vokst opp sammen med er på vei til Saudi-Arabia (eller Arabistan som de sier her). De har en felles venn der og nå drar de for å møte ham og prøve lykken. Khan vil finne en jobb, sier han.
Vi snakker litt løst og fast og hver gang flyet beveger seg, ser det ut som om han får hjertet i halsen. Det er med skrekkblandet fryd han flyr for første gang. "When the airplane does like this" sier han og viser sidelengs bevegelse med hånden i lufta, "my head goes like this" sier han og lager sirkler i lufta med pekefingeren.
Han finner frem et armbånd som han har i lomma og vil gi det til meg. Han sier at han har fått det av kameratens mor og at dersom noen har et problem med armen (jeg fikk aldri helt tak i hva slags problem...), så kunne de bli bra ved å stryke armbåned over armen. Jeg sa at jeg jo ikke kunne ta det i mot. Det var jo en gave til ham og han måtte ha det selv. "She gave it to me. Now it's out of her hands", sa han. Og la til: "I think if I don't give you this you will never miss me, but if I give you this, maybe sometimes you will miss me.
 |
| Magisk armbånd |
Ja, hva skal man si? Jeg hadde fått nok en leksjon i afghansk måte å tenke på. Jeg hadde mest lyst til å klemme ham, men det hadde jo vært ekstremt lite passende. Jeg takket for armbåndet.
Vi landet i Dubai og våre veier skiltes. Han dro videre mot Saudi-Arabia. Jeg hadde mest lyst til å bli med og passe på at at alle han kommer til å møte er snille mot ham. Eller ta ham med meg. Passe på at han får det bra. Isteden avtalte vi å bli venner på Facebook... "I come visit your country", sa han. "I wish", tenkte jeg og vinket til min lille spente og håpefulle venn.
For flere afghanske historier, sjekk ut disse på Marits blogg (hun var flink og skrev blogg nesten hver dag):
- Der OL ble en bagatell
- Arrangert ekteskap over en kopp te
- Fredag er fridag
- Do's and don'ts in Kabul
- En verden av kontraster
- Dagens antrekk
Les om Judo for fred her: www.judoforfred.org
For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar eller hilsen til oss!