LYNVINGEN BLOGG: Gjesteblogg: Salve ved reisens slutt

fredag 29. juli 2011

Gjesteblogg: Salve ved reisens slutt

På siste etappe av sommerens padletur hadde vi følge av Marit. Marit er ingen hvemsomhelst; vi møttes på judomatta (selvfølgelig - finnes det noe annet sted å få venner?) selv om hun kanskje er mer opptatt av ski og sykkel. I vår gikk hun over Grønland på ski. Les hennes blogg fra den turen: Trasker over isen. Det var som forventet et særdeles hyggelig følge og hun har skrevet dette blogginnlegget. - Bildene er lagt til i ettertid av Birgit

Dream team: Anders, Marit og Birgit

Salve ved reisens slutt
av Marit Øvstedal

Det er ikke alltid like lett å godta at man har kommet fram, selv om man har nådd et mål som har vært langt oppe og fremme. Tror vi alle følte et slags vemod den siste padledagen, selv jeg, med bare en uke på baken. Birgit tok nok finaledagen tyngst og gjorde alt hun kunne for å utsette det uunngåelige ved å be om den ene kaffekoppen etter den andre, til det var langt på dag. Nå må det legges til at jeg ikke var med på mer enn rundt regna 200 km (som jeg forøvrig er umåtelig stolt av), men det å gi seg mens leken er god blir ikke lettere av den grunn. Kroppen min var vel heller ikke så ivrig på å sette i gang med innspurten, men i den rake motsetning, ekstatisk over at den nå har fått fred fra de gjentatte og, for meg, lite naturlige bevegelsene. Etter mine betraktninger var Anders et sted midt i mellom, og hevdet å ha funnet det perfekte utsagn i: Det er en hårfin balanse mellom en fin tur, og det å være begeistret over at turen er over. Husker ikke helt ordlyden, men essensen var i gata til borte bra, men hjemme best, noe vi girlsa sa oss sterkt uenige i.

De første padletakene i Kristiansund

Hvis noen hadde håpet å finne avsløringer om at det ikke er rosenrødt å være på padletur i dette innlegget, som er skrevet av en hvermannsen, må jeg dessverre skuffe. Etter at man har blitt tørr og varm, og kroppen har fått litt hvile husker man kun hvor fantastisk turen var. Da er det vanskelig å komme på hvor håpløst det føles å baske seg gjennom bølger i motvind og regn med mål om å henge på et par sprint-ekstase padlere langs et strekke som er det røffeste Norge har å by på for padlere (uttaler meg her utelukkende basert på egne erfaringer) langs et nitrist landanlegg som ingen ende ville ta..

Marit i god driv

Om jeg ikke kunne bidra med mye på padlefronten fikk hele følget nyte godt av Mariteffekten. Den går ganske enkelt ut på å bli bydd på kaffe av vilt fremmede. Er ikke godt å si om det skyldtes det at jeg så ut som en utskremt våt katt, min snedige påkledning eller rett og slett mitt blide åsyn, men effekten var like fullt gjeldende.

Mariteffekten: Vi ble påspandert kaffe på kaia i Kristiansund - allerede før Marits første padletak var tatt

Bildet som ble klistra på Facebook

Når det gjelder påkledningen var jeg visst til underholdning. Den ikke-padlern som jeg er, trodde jeg at jeg var tekkelig antrukket, men da jeg troppet opp i Kristiansund ble jeg ledd av, tatt bilde av og klistra på facebook. På facebook ble mitt antrekk anmeldt av en selverklært moteblogger, men innlegget ble trukket i frykt for at jeg skulle ta det ille opp siden det ’kunne bli oppfattet som mobbete’. Jeg har full forståelse for at den gemene hop synes at mitt turtøy ikke er av ypperste klasse i form av å være fin i tøyet, men da Anders mente vi skulle pynte oss for å gå til et gjestegiveri på en ellers øde øy, ble jeg oppriktig overrasket. Jeg endte med å låne klær av Birgit. Dette var riktignok dagen etter at vi stoppet og spiste lunsj på en kafé i ei lita bukt. Ikke noe ekstraordinært i det, men da Birgit gikk tilbake noen minutter etter at vi hadde forlatt stedet drev eierne å dusjet innsida med luftfrisker. Det var kun en observasjon, og ingen konklusjon kan trekkes ut i fra det.

Regn, lyn og torden i vente

Som gjesteblogger føler jeg det er min plikt å prøve å skildre det A+B holder for seg selv for å gi leserne et litt annet perspektiv. Det er faktisk ikke så lett, men jeg kan røpe en kuriositet som nok kommer som en overraskelsen på mange: De faktisk er litt redde for å bli våte. Ja, du leste rett! Hvor mye hold det er i denne påstanden skal jeg ikke gå nærmere inn på, men det var min sanne iakttagelse. Regnet det på morgenen ble oppstarten utsatt og regnet det mens vi var ute måtte vi søke ly under tilfeldige plasserte bord og ellers andre gjenstander som ikke hører hjemme i naturskjønne omgivelser. Til deres forsvar kan jeg legge til at jeg bare var med på sjarmøretappen, så det kan hende at hardcorefaktoren ble noe nedjustert i forhold til da f.eks Stadlandet ble forsert.

Ly for regn (og lyn og torden, red. anm) under et tilfeldig plassert bord

Lunsj i ly av andre gjenstander som ikke hører hjemme i naturskjønne omgivelser

Regn...

For å konkludere kliner jeg til med klisjéen om at alle var enige om at det hadde vært en fin tur, selv om det aldri ble full enighet rundt borte-bra-hjemme-best-teorien. Men med litt pleie ved reisens slutt, være seg fysisk som psykisk, kommer vi nok alle i gjenge etter å ha bedrevet fysiske utskeielser og et utsvevende turliv over tid.