onsdag 25. juni 2014

Den lange veien hjem via New York og Island, samt tanker om å komme hjem etter to år på sykkel

Skrevet av Birgit 25.6.2014 i Trondheim

Hjemkomst

Vi er hjemme, og vi har vært hjemme en stund. Vi har flyttet inn i huset vårt igjen og vi har møtt både familie og venner. Hvordan føles det, spør mange. Jeg har tenkt å prøve å svare på det, men først skal jeg gi dere noen glimt fra den lange hjemturen vår. Vi hadde jo så viselig lagt opp til både noen dager i New York og 10 dager på Island sammen med alle fire foreldrene våre. Den lange veien hjem gjorde at overgangen fra å sykle hver dag til å bo i samme hus hver dag ble litt mindre brutal.

Manhatten, New York,
sett fra en av de mange turistbåtene


"I don`t like cities, but I love New York..." synger Madonna. Vi liker heller vanligvis ikke byer, spesielt ikke storbyer, men av en eller annen grunn fristet det med noen dager i New York siden flyet uansett skulle den veien. I tillegg fant vi ut at prisen på flybillettene blir halvparten så dyre om vi bestilte en og en flytur fremfor å bestille hele turen fra Cancun til Reykjavik i samme billett. Vi bestilte derfor billettene hver for seg og la inn tre netter i storbyen. Og, om sant skal sies, så syntes vi at New York faktisk var en ganske fin plass å være et par dager. Selvfølgelig var det deilig at ting virker, hotellrommet er reint, vi hadde både dyner og varm dusj og vi kunne fråtse i god mat både i butikkene og i restaurantene. Vi forstod alt hva folk sa og ingen ropte etter oss og vi kunne forsvinne i mengden. Men bortsett fra slike ting var New York også en ganske rolig by på tross av størrelsen og, ikke minst, kryr av folk det er morsomt å se på. Det sies at det tar årevis å bi kjent med byen, og det er sikkert riktig og vårt inntrykk stammer kun fra Manhattan. Vi tittet på Frihetsgudinnen , tok heisen opp i Empire State Building, tok båt rundt Manhattan og trasket ellers gatelangs og spiste særdeles god mat. 

Vi bodde i bydelen Harlem og vi forspiste oss på senegalisisk (eller heter det kanskje sengalesk?) mat. Og, etter å ha syklet gjennom 7 av landene på topp 10 listen over høyest mordrate, måtte vi til New York for å se at noen faktisk ble skutt.... Riktignok med elektropistol, men skutt ble han like fullt selv om han jo ikke døde. Vi ruslet tilbake til hotellet vårt og gikk forbi en slåsskamp som utspant seg på fortauet. Mange mennesker prøvde å holde igjen en stor kar som tydligvis hadde mistet besinnelsen og slo etter alle han klarte å treffe. Slåsskjempen reiv seg løs og gjøv på en annen stor kar og slo ham i bakken. Han som ble slått, falt med hodet inn i et gelender og deiset i bakken. Så hørtes plutselig et skudd og slåsskjempen datt forover, rett i bakken. Bak ham sto en politimann med (elektro)pistolen i hånden. Jeg stoppet plutselig opp, hadde jeg sett at noen var blitt skutt?? Men det var ikke noe blod. Ingen skriking og ikke noe splash. Tilsynelatende ingen dramatikk.... Politimannen hadde allerede bøyd seg ned og holdt på å sette håndjern på den skutte mannen. Flere politimenn kom til. Ambulansen kom. Flere politibiler. I alt seks politibiler kom. Slåsskjempen ble fraktet bort og politifolkene roet gemyttene på andre oppskjørtede tilskuere. Vi gikk videre...

Teltet vårt rett ved langtidsparkeringen utenfor flyplassen i Reykjervik.
- en kald og lys natt..


Fra Ngw York gikk turen videre til Island. Vi landet midt på natten og slo opp teltet vårt ikke langt fra langstidsparkeringen og sov søtt. Eller, det gjorde vi jo faktisk ikke... Det var kaldt og på tross av min fantastiske Huldreheimen dunsovepose fra Helsport frøys jeg som en tulling. Det var jo iskaldt ute!! 10 grader og duskeregn. Altså ikke minusgrader, som soveposen, tross alt er laget for, men 10 plussgrader og der lå jeg og hutret. Kroppen har brukt de siste månedene på å takle sykling i 50 plussgrader om dagen og 35 plussgrader gjennom hele natten. Nå hadde tydligvis kroppen min fått sjokk. Ullundertøy og dunpose inne i et tett telt med 10 plussgrader på utsiden, nei det var tydligvis alt for ekstremt for kroppen min den natten... Jeg har en tendens til å bli sur på kroppen min når det er noe den ikke takler så bra, men i løpet av nattens mulm og mørke, ble vi enige (jeg og kroppen min) om at jeg tross alt var veldig fornøyd med all tilpasningen den hadde gjort for å tåle alt det varme og at jeg skulle gi den litt tid, så kom den nok til å takle et kaldere klima etterhvert. Sa jeg forresten nattens mulm og mørke? Vel, det var jo på ingen måte mørkt heller... Kan noen slå av lyset? Jeg får ikke sove...





Dagen etterpå møtte vi igjen foreldrene våre. Vi hentet dem på flyplassen. Vi stod og ventet. Kikket og kikket. Vi kikket to ganger på alle med grått hår.... Men, når de kom, så så vi dem jo med en gang. Det var ikke nødvendig å kikke etter to ganger. Selv hadde vi visstnok heller ikke forandret oss og foreldrene våre konstaterte fornøyde at vi hverken så tynne eller syke ut...

Vi hadde leid bil og kjørte rundt og tittet på fantastiske naturfenomener. Det var fint å kunne ha så lang tid og så rolige dager sammen med mammane og pappane. Vi hadde jo mye å snakke om, men når sant skal sies så forsvant følelsen av at vi hadde vært lenge borte nesten med en gang. Det var ikke nødvendig med "icebreaker" leker for å bli varme i trøya. Alt var som før, og godt var det! Det var veldig godt. Vi snakket om løst og fast som vi alltid har gjort. Vi ler av de samme tingene vi alltid har ledd av. Vi blir irritert foor de samme tingene som vi alltid har blitt irritert av. Jeg spurte pappa om han syntes at vi hadde forandret oss. "Nei, egentlig ikke" var svaret. Nei, vi er fortsatt bare oss selv. Og vi kunne konstatere at foreldrene våre også var slik de var da vi forlot dem. Det er kanskje det beste med å komme hjem. 












Det vi fikk med oss av Island imponerte oss stort. Fantastisk natur, fosser, geysirer, varme kilder, små hester, vulkaner, isbreer.... Vi har lagt merke til at Island er en plass som egner seg for sykkeltur....



Etter 10 dager, bar det videre mot Trondheim. Vi landet på Værnes i flott trøndersk sommervær: 10 grader, regn og kuling (det var vel strengt tatt ikke kuling, men det hadde passet godt....). Kroppen min hadde allerede vendt seg til "kulden" og jeg syntes det var fint, om enn noe friskt. Vi møtte igjen flere familiemedlemmer og venner. Vi kunne atter en gang konstatere at folk ikke har forandret seg nevneverdig mye. Men unntak av noen tante- og onkelbarn som har blitt merkbart større og "voksnere" er folk seg selv like. Vi har fortsatt ikke hatt bruk for "icebreaker" leker og det er lett og innmari koselig å møtes igjen.




Vi hadde et par dager i telt i hagen til min søster med familie før vi kunne flytte inn i huset vårt igjen. På tross av at temperaturen var den samme i Trondheim som den første natta på utsiden av flyplassen i Reykjavik, var soveposen min plutselig blitt god og varm siden sist og den lyse sommernatta klarte ikke å holde meg våken etter at jeg hadde krøpet til soveposings. Jeg sov som en stein. I skrivende stund har vi vært tilbake i huset vårt i mange dager. Vi har pakket opp, organisert, satt ting på plass, vasket litt, reparert litt og kommet i orden. Vi har et par nye bøker i bokhylla og et nytt bilde på en vegg. Ellers er alt som før. Det regner ute og det er 10 grader. Vi har varm dusj når vi vil og vi har bakt brød og knekkebrød. I kjøleskapet har vi både gul og brun ost, leverpostei og grønne epler. Vi kan kaste dopapiret i do og drikke vannet fra springen. Vi har strøm 24/7 og syklene vi sendte hjem fra Mexico har kommet trygt frem. Alt i alt er alt normalt og deilig vanlig... Kanskje det egentlig ikke er noen "big deal" å dra på tur i to år?



Tur-pc`n vår er fortsatt ute av drift og det viste seg at den stasjonære pc`n vår også er ute av drift... Jeg har urovekkende få klær i klesskapet og kaffetrakteren vår er også ødelagt. Men siden vi har presskanne synes vi ikke at dette er store problemer. Anders har mekket på syklene som kom fra Mexico og racersyklene som stod i kjelleren. Det er viktig. Og vi har syklet noen runder på racersykler. Sistnevnte har vært med skrekkblandet fryd da racersykkelen min, dvs den gamle til Anders som jeg har overtatt, viste seg å ha utviklet både angst og en alvorlig nervøsitet under sitt opphold i kjelleren. Den vil helst bare kjøre i grøfta.... Men racerturene er en annen historie....

En av de beste tingene med å komme hjem er å kunne være med på
de de store hendelsene! Jeg var ikke sein å be da Maria (t.h.),
et av mine tantebarn, ville være med å se på karategradering.

Nybakt orangebelting


Summa summarum. Vi er hjemme igjen. Alt er som før. Bortsett fra at vi har lært at reint, kaldt, godt vann i krana (og vi har det samme vannet i do!!!!) er luksus. Det samme er strøm, en kjølig sommer, hus og hage, god kaffe, grovt brød og vennebesøk!



For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



fredag 23. mai 2014

På sykkel gjennom Yucatan, Mexico: Cenoter, mayaruiner og tanker ved reisens ende

Skrevet av Birgit 23.5.2014 i Puerto Morelos



Vi nærmer oss slutten på sykkelturen vår. I skrivende stund er vi under 5 mil fra Cancun hvor flyet vårt går 1. juni (via New York og Island). Heldigvis har vi funnet en omvei som gjør at vi får en full sykkeldag til før det er slutt for denne gang.



Selvfølgelig er det blandede følelser; vi gleder oss stort til å komme hjem. Vi gleder oss selvfølgelig stort til å møte igjen venner og familie, til å ha kaffetrakter, dusj, grovbrød, judotrening (for min del) og norsk natur. Selvfølgelig gleder vi oss!


Vi har syklet mange omveier i det siste.
Her har vi tatt båt ut til en øy for å sykle rundt den.
På det nederste bildet er Anders sint på en medturist som kjører bil i sykkelstien

Men det er også både rart og trist at turen snart er over. Vi har syklet Yucatan på kryss og tvers og tatt med oss alle omveiene vi har funnet, bare for å forlenge turen litt til. Vi har på ingen måte fulgt den planen vi la på forhånd. Vi skulle jo liksom følge PanAmerican fra Ushuaia til Alaska, så viste det seg at PanAmerican var flat og kjedelig og at Andesfjellene var fantastiske og forlokkende. Vi har sykla omtrent 20 000 km i Sør- og Mellom-Amerika, en distanse som kunne ha tatt oss til Alaska om vi hadde holdt oss til planen. Heldigvis hadde vi lovet oss selv og hverandre før vi dro at Alaska ikke skulle få stå i veien for det egentlige målet som var å være på tur og se og reise dit vi ville, la tiden gå og sykle langt. Det har vi gjort og resultatet er at vi har syklet Andesfjellene på langs og krysset fjellkjeden flere ganger. I all beskjedenhet må jeg få innrømme at det er noe vi er ganske fornøyde med, og hadde vi turt å tro på at vi skulle komme til å orke å sykle alle de bakkene, så hadde vi nok lagt en annen plan før vi dro, men vi trodde at vi var latere enn vi er. Og det er jo bra at vi kan overraske oss selv litt innimellom også! Så vi er superfornøyde med turen og veivalget og det er kanskje noe av det som gjør det vanskelig når man skal avslutte. Det er alltid vanskelig å avslutte et fint kapittel.



Men her skal det også handle om Yucatan og Mexico. Noen mener riktignok at man har ikke sett Mexico viss man bare har sett Yucatan, og det kan godt hende. Det vet vi rett og slett ingenting om... Yucatan er halvøya som skiller Karibien fra Mexicogulfen. Den er flat og består av sand og kalkstein er gjennomhullet av cenoter. En cenote oppstår når vann tærer bort kalkstein under bakken og lager grotter og så kollapser taket og det hele fylles med vann. Resultatet er mer eller mindre sirkulære hull fylt med ferskvann. Ikke helt uforståelig var cenotene viktige for mayaene i gamle dager og turistene i dag. Mayaene bodde stort sett rundt cenoter som gav dem ferskvann og fungerte som sermonielle midtpunkt og det ble ofret både gull, jade og folk i cenotene.







I dag er det lite mystikk og menneskeofring i cenotene. Mayaenes gamle guder har veket plass for mammon og rundt de mest populære cenotene er det den sedvanlige turistkarusellen med restauranter, souvenirbutikker og de evinnelige zip-lines. Vi har besøkt mange cenoter; alt fra de som ser ut som et utdrag av Disneyland til de litt mer avsidesliggende cenotene som brukes til famileutfluktplasser av lokalbefolkningen og hvor vi tiltrekker oss "har dere sykla dere vill"-blikkene. Det har vært fascinerende å bedrive cenotehopping her på Yucatan. Forøvrig kan det sies at befolkningen her stort sett er mayaer (med unntak av turiststien langs kysten mot Karibien som består av supereksklusive resorter, turister og rike Mexicanere) som snakker maya og som visstnok blir fornærmet viss man kaller dem for mexicanere. Vi har riktignok ikke testet det ut, men damene i landsbyene midt på Yucatan går i tradisjonelle mayakjoler og inntrykket av folk er helt annerledes enn hva man får her ved kysten.



Å sykle slik mellom den turistifiserte luksuskysten og landsbygda hvor de helt tydelig veldig sjeldent har besøk har vært interessant. Kysten ser ut som turistpalasser flest og kunne like gjerne ha vært den franske rivieran, Hawaii eller hvilken som helst annen strandturistplass, bortsett fra at fargen på vannet her er jo helt fantastisk grønn, turkis og dyp blå. Som vanlig strever turistindustrien med å få unike plasser til å se ut som kopier - og de lykkes ganske bra. Her er det riktignok en og annen mayapyramide som stikker opp av jungelen, eller hotelljungelen (når vi snakker om kysten).







Og når vi snakker om mayaruiner, så bør det jo nevnes at vi har vært innom noen flere av dem siden sist (som var Tikal i Guatemala). Vi var i Chichen Itza og på kystruinene i Tulum. Begge var av noe nyere art enn dem i Tikal, da disse også bestod av søyler i tillegg til de klassiske pyramidene. I Chichen Itza tror jeg de har rekord i antall souvenirboder innimellom ruinene, men selve ruinene var jo pene nok, men ligner jo til forveksling (bortsett fra søylene) på andre mayaruiner. Ruinene i Tulum er litt annerledes da de ligger ved kysten og ikke inne i jungelen siden det var et handelsknutepunkt. Generelt sett synes jeg det har vært artig å titte litt på ruinene, men det er fryktelig mange av dem her og dersom man ikke har detaljert kunnskap om mayaarkitektur, så holder det å besøke en håndfull av plassene.




Anders lapper klær


Ellers kan jeg fortelle at pc`n har krasjet for tredje gang (derfor litt dårlig bildeutvalg på dette blogginnlegget) og at ting ellers går på stumpene løs for oss sånn på slutten av turen - sånn helt bokstavelig talt. Jeg har syklet uten sykkelshorts nesten hele Mellom-Amerika og Anders sin pad er nå helt løs. Han holder riktignok på at en pad som ikke passer er bedre enn ingen pad, mens jeg bedyrer det motsatte; en pad som ikke sitter på plass er verre enn å sykle i vanlig tights. Uansett preferanse så får stumpene våre føle det. Resten av klesutvalget er også ganske håpløst, da det meste (som jo ikke er så mye i utgangspunktet) har delvis gått i oppløsning. Jeg har måttet bytte til reservedekket på bakhjulet da Schwalbedekket raknet. Kameraet til Anders og mobiltelefonen min er notorisk ustabile. Sykkelskoene har nesten gått i oppløsning og solbrillene er så oppskrapet at det nesten ikke går an  se gjennom den. Syklene venter også på en velfortjent overhaling -og nå har vi blitt sylta forkjøla begge to. Vi tar det som tegn på at det er på tide å dra hjem, selv om det selvfølgelig frister å bare pusse opp og resupplere og sykle videre, så blir det hjemtur for oss om en ukes tid.






Heldigvis har vi planlagt en lang hjemtur med stopp i New York og en 10 dagers ferietur sammen med begge foreldreparene våre på Island. Det gleder vi oss stort til og det gjør det lettere å forlate sykkelturen når vi har så mye å se frem til, både på hjemturen og hjemme.






For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



onsdag 7. mai 2014

På sykkel gjennom Belize: En liten pause fra resten av Latin-Amerika og noen ting du kanskje ikke visste om Belize.

Skrevet av Birgit 5.5.2014 i Chetumal (Mexico)

Pen sykling i Belmopan, Belize sin hovedstad 

Belize var på mange måter en pause fra Latin-Amerika. Det føltes annerledes å være der. Mens Mellom-Amerika har føltes litt som Sør-Amerika "light", har Belize vært annerledes. På en måte er Belize kanskje litt kjedelig, sett fra en syklists synspunkt. Det er flatt og ganske øde uten de store naturopplevelsene langs veien. Byene er ikke egentlige byer, men litt store landsyer (vi syklet utenom Belize City). Selv hovedstaden, Belmopan, er en stor landsby. Noe som vi synes teller til Belize sin fordel, men andre syklister vi har møtt har vært mindre entusiastiske.

På grensa mellom Guatemala og Belize.
Vi fikk ikke lov til å ta med oss frukt og grønt inn i Belize.
Vi spiste derfor opp de to eplene, de to gullerøttene og de åtte bananene

Vi digger fortausrestaurantene!
Jo nærmere Mecixo vi har kommet, jo bedre har maten vært.

Trinne spansktalende damer selger frukt og jus langs veien

På 1. mai er det bare kineserne som jobber i Belize

Takket være de hardtarbeidende kineserne, så fikk vi frokost på 1. mai også


Husene langs veien er stort sett små trehus og noen små murhus i fjonge farger; mange av husene står på stylter. Og gatebildet med folkemiksen over er fasinerende på alle måter. Svarte menn med lange rastafletter, tykke spansktalende (det offesielle språket i Belize er engelsk) damer som selger frukt, hardtarbeidende kinesere som triller varer ut og inn av butikkene sine og lyse menonittmenn med langt skjegg, snekkerbukser i olastoff og lys, bredbremmet hatt kjører forbi med hest og kjerre. Dessverre har jeg ikke følt at det var greit å ta bilder av alle disse menneskene, så det får bli med beskrivelsen.

Typisk hus langs veien

Et typisk hus til




Forøvrig er mennonittene og garifunaene meget fascinerende folk med en spesiell historie. Her er en liten intro til hver av dem:

Garifuna (klipp og lim fra wikipedia): (garinagu i flertall) er et folk som er etterkommere av karibere, arawaker og vestafrikanske folk. Man regner med at det i dag er over 600 000 i Honduras, Belize, Guatemala, Nicaragua, sørlige Mexico og USA. Rundt 300 000 av dem snakker språket garifuna, som tilhører språkfamilien arawak, mens de fleste andre snakker engelsk eller spansk. Garifunaenes språk, musikk og dans står på UNESCOs liste over mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Forfedrene til garifunaene var slaver som ble frakta fra Nigeria til Karibia i to spanske skip som grunnstøtte i 1635 nær øya Saint Vincent. Slavene rømte fra skipa og søkte tilflukt på øya, hvor de ble tatt imot av urfolket kariberne, som ga dem beskyttelse. Etterkommerne til nigerianerne og kariberne utgjør folket garifuna. Da britene invaderte Saint Vincent i 1796, ble de «sorte kariberne» sett på som fiender og ble deportert til øya Roatán, som i dag tilhører Honduras. Rundt 5000 ble deportert, men bare halvparten av dem overlevde overfarta til Roatán. Øya var likevel svært liten for så mange mennesker, og de fikk etter hvert tillatelse av honduranske myndigheter til å slå seg ned på fastlandet mot at de kunne bli brukt som soldater. På denne måten spredte de seg langs den karibiske kysten i Mellom-Amerika.

Belize, kan for en syklists synspunkt, noen ganger virke litt kjedelig...
Det er befolkningen som gjør dette landet så spennende.


Mennonitter (uttdrag/oversatt fra wikipedia og fra Store norske leksikon):
Mennonitter er rt protestantisk kirkesamfunn med utspring i 1500-tallets gjendøpere, grunnlagt av den nederlandske (frisiske) presten Menno Simons (1496–1561). Mennonittene har et fundamentalistisk bibelsyn, og søker å leve i nøye overensstemmelse med bibelske bud. Dåp er forbeholdt voksne. De er pasifister, ønsker å være uavhengig av statlige institusjoner og lever i relativt lukkede menigheter som velger sine egne prester. Både de lærde og menonnittene selv diskuterer om de et en etnisk gruppe eller kun tihengere av samme religion. Noen historikere kaller dem en etno-religiøs gruppe. Det er flere forskjellige grupperinger innenfor mennonittene og den mest kjente utbrytergruppen er vel Amish, som brøt med mennonittene i 1693 pga uenighet om hvor ofte man sulle ha nattverd og om det skulle praktiseres utestengelse eller ikke - og helt sikkert en del andre saker og ting. I dag praktiserer noen mennonitter utestengelse, mens andre gjør det ikke. 

Mennonittene i Belize er blant de mest tradisjonelle og konservative i Mellom-Amerika. Deter omtrent 10 000 voksne menonitter + ca 2000 voksne konverterte mestisoer og creoler i Belize. Siden de praktiserer voksendåp blir ikke barne regnet med i antall menonnitter. De har sien egne skoler og kirker i isolert samfunn og er ellers lett gjennkjennelige. De er dyktige jordbrukere og håndtverkere.


Det er fortsatt varmt!
Og luften er full av små fluer, som setter seg fast og drukner i svetten



Andre ting du kanskje ikke visste om Belize:
Om du er som meg, så vet du kanskje ikke plagsomt mye om Belize fra før av. For min del visste jeg at SAS (britiske spesialstyrker) bruker jungelen i Belize som øvelsesområde, ellers visste jeg bedrøvelig lite om det lille landet. Jeg har riktig nok lært litt, og her kommer noen fakta som kan være greit å vite for hvermannsen:


  • Engelsk er det offesielle språk i Belize, men creol, spansk, tre forskjellige mayaspråk, garifuna, "lav-tysk" (mennonittene), kinesisk og hindi snakkes også.
  • Belize er en tidligere britisk koloni, men er nå en selvstendig stat (selvstendig i 1981) og medlem av Commonwealth.                                                                                                                          
  • Myntenheten er Belize dollar. Verdien er knyttet til USDollar: 2BZDollar = 1USDollar og hodet til den britiske dronningen pryder både sedlene og myntene. (En belizer vi snakket med uttalte følgende om pengene: "If we had put our ugly face on the money, they would have lost value. Better keep the pretty queen").
  • De første innbyggerne i Belize var mayaer.
  • Belize City var tidligere hovedstad, men etter de store ødeleggelsene i byen etter orkanen Hattie i 1961, flyttet de hovedstaden inn i landet til det som i dag er Belmopan. Belize City er fortsatt landets handelssentrum.
  • I følge UN Office on War and Crime hadde Belize verdens tredje høyeste mordrate i 2012 på 44,7 per 100 000 innbygger (Listen toppes av Honduras med en rate på 90,2 og Venezuela (53,7), mens El Salvador (41.2) og Guatemala (39,3) kommer på hhv 4. og 5.plass). De høye mordratene forklares med gjengvirksomhet og linkes til narkotika- og menneskesmugling.

Vi kan forøvrig informere om at vi har følt oss trygge gjennom hele Belize. Her er ikke så mye synlig våpen som det var i Honduras og El Salvador. Alkohol er derimot veldig synlig i bruk og i misbruk.

Helt til sist kan jeg nevne at vi også var innom Belize Zoo, som egentlig ikke er et vanlig zoo, men en plass for konfiskerte kjæledyr, skadede dyr, truede dyr og andre dyr som av ulike årsaker ikke klarer seg selv. De har også kun dyr fra Belize. Det var et artig besøk, og helt avslutningsvis skal jeg vise frem bilder av noen av dyra.

Tucan, Belize sin nasjonalfugl




















For flere bilder; sjekk Lynvingen på Facebook.



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...